Vikingenes verden samlet på ett område

I årene fra 2014 til 2017 ble det funnet en rekke gjenstander under metallsøk som tyder på at det lå ett slikt handelssted i Leikvinområdet i Sunndal. Lokale varer som reinsdyrpels, kammer av reinsdyrhorn, røkt og tørket fisk, buskap, korn og treller ble omsatt i form av varebytte eller hvis man hadde det: byttet i sølv. Mer luksuriøse gjenstander byttet også eiere slik som vin, våpen, hvalrosstenner og smykker fra det store utland. Folket her i Norden brukte ikke penger som betalingsmiddel, det var sølvvekt som gjaldt. Om det var en mynt, en halv en eller et avhugd stykke av et armbånd så var det vekten som gjaldt. Det var et standardisert vektsystem. En mark tilsvarte 8 øre som var lik 24 ertoger som igjen var lik 240 penninger. Et øre tilsvarte 24,5 gram sølv.

For å veie sølvet ble det brukt en skålvekt, med vektlodd som ble lagt på i den ene skålen til ønsket vekt i sølv var representert. Så var det bare å fylle på med sølv i den andre enden til det tilsvarte ønsket vekt. Da måtte gjerne utenlandske mynter og sølvringer (såkalt betalingssølv/klippesølv) kappes i småbiter for å få til helt nøyaktig vekt. Både vekt, vektlodd og klippesølv er funnet i Sunndal. De to sistnevnte viser i tillegg hvor vidt nettverket til vikingtidens sunndalinger spente. Det ble funnet flere vektlodd på metalldetektorsøk i Leikvinområdet i 2016.

Et av dem var i overlag fint og må ha tilhørt en handelsmann som var stolt av og ville vise fram sitt viktige handelsredskap, vekten og vektloddet på en best mulig måte. Det er et vektlodd med et innfelt forgylt bronsebeslag fra Irland i toppen. Vektloddet er nok lagd her i Norden så har man brukt oppstykket plyndringsgods til pynt. Man kan tenke seg at en handelsmann med så fine vektlodd kanskje drev handel med varer fra utlandet. At utenlandske varer ble omsatt er i alle fall helt sikkert, om ikke annet på grunn av de utenlandske myntene som ble klippet i stykker. Også en slik ble funnet i nærheten samme året, like før jul og på samme jordet som det fine vektloddet. Det var en istykkerklipt dirhem. På Torske, motsatt side av Leikvin for Hol jhvor vektloddet ble funnet ble det også funnet fler myntfragmenter, en mynt fra Tyskland og nok en dirhem. En dirhem er en sølvmynt preget i arabiske områder, denne mest sannsynlig i nærheten av Bagdad. Store mengder slike mynter fant veien fram til Norden via vikingenes handelsnettverk langs elvene i øst. Rundt 965 tok handelen med arabiske mynter slutt i Norden da elvene ble sperret av fiendtlige folkeslag.

Dermed har vi på en åker i Sunndal en gjenstand fra lengst vest i vikingenes nettverk og en fra lengst øst. Det viser med all tydelighet hvor vidreiste datidens handelsmenn kunne være. Nå er det ikke sikkert at handelsmannen som eide mynten eller vektloddet noen gang var hverken i Irland eller Bagdad, mest sannsynlig ikke, men nettverket hans spente så langt. Via flere mellommenn var det mulig å skaffe de fleste varer, bare en betalte nok. Fra vikingenes reiser til Amerika er det ikke noe å finne, beboelsen her var kort og få varer ble utvekslet. Men skal vi likevel dra nettverket så langt er en ringnål, rimelig identisk med den som ekteparet Ingstad fant i New Foundland funnet på samme åker som det forgylte vektloddet. Den er imidlertid laget hjemme i Norden for så reise ut i verden i stedet.

Så langt er det hovedsakelig tre steder i Sunndal som peker seg ut som handelssteder fra yngre jernalder og middelalder. Det er Øverbakkan på Hol, Kjerkjebakkan på Vennevold og en åker på Torske. Alle disse tre stedene var undersøkt i forbindelse med utgravningene i Leikvinområdet i høst. Der var ett av formålene å se om vi fant strukturer under bakken som ville hjelpe oss i framtiden med å lokalisere slike handelssteder. Dessverre var det lite av det å finne. Ytterligere rester av handel derimot i form av selve sølvet som har vært brukt dukket opp både på Vennevold og Torske.

Myntene som har blitt funnet med metalldetektor i Leikvinområdet er så langt av to typer, arabiske dirhemer og en tysk mynt. Ingen av dem er hele, alle er klipt i stykker. Myntene er fra samme tidsrom, men har nok vært i sirkulasjon lenge. Antagelig er de havnet i jorda en gang på 800-tallet. Vi vet ikke sikkert hvorfor det har vært handel alle disse tre stedene. Kanskje har handelsplassen flyttet plass etter noen år og blitt lagt et annet sted, eller man har vekslet for hvert år hvor i Leikvinområdet det skulle være. Området ble sikkert ganske nedtråkket og hvis man også ville dyrke jorda her var det vel en måte å fordele byrden av å miste deler av en åker at man skiftet på hvem som hadde markedet på sin grunn.

Hvorfor var det slik handel i Leikvinområdet i jernalderen? Vi ser rester av dette markedet i markedene som ble holdt på Sunndalsøra på fram til 1700-tallet. Da kom fiskere fra Smøla, Kristiansund og Aure og kjøpmenn fra Trondheim med inn til Sunndalsøra. Hit kom fol fra Gudbrandsdalen, Lesja, Opdal og indre deler av Sør-Trøndelag for å få tilgang til kysten. Så treftes de her i Sunndal for vareutveksling. Innlandsbøndene tok med seg tørrfisk og fremmede varer fra kysthandelen hjem igjen, mens handelsmenn og fiskere reiste hjem igjen til kysten med kjøtt, sølv og andre varer. Slik må det ha vært i jernalderen også. Den gangen var det ikke noe Sunndalsøra på grunn av høyere vannstand og man samles i det religiøse senteret av dalen på Leikvin.

I Sunndal var det også den gangen gode jordbruksforhold og et visst overskudd man kunne ha bruk for både fra kyst og innlang. Reinsprodukter fra innland og Sunndalsfjella fant veien til handelsmenn og håndverkere som lagde kammer av beina og brukte skinna til alt mulig rart, kanskje spesielt til å ligge på. Fra innlandet kom også råjern og kull som man hadde dårligere forutsetning til å produsere ved kysten og i Sunndal. Varer fra utlandet vet vi ble omsatt, slik som myntene selv eller plyndringsgods som vi ser i det innfelte beslaget i vektloddet. Det var det kysthandelen kom med, i tillegg var tørrfisk sikkert en stabil handelsvare, den holdt seg lenge og var et god supplement med proteiner utover vinteren.

I tillegg til handel ble det sikkert knyttet allianser, avtaler om bryllup og drukket skåler i vennskapets ånd. Hester ble vel handlet med, men også brukt i konkurranser slik som kappridning, slik som «skeid» i Holskeidet antyder. Og så ble det ofret til guder og forfedre. Døde noen mens de var her og hadde tilstrekkelig status fikk de kanskje en plass på det store gravfeltet på Løykja eller en flatmarksgrav i nærheten av handelsstedet. For på alle stedene er det også funnet rester av typiske ting man forbinder med graver. Med de siste funnene og den kunnskapen vi etter hvert begynner å danne oss er det et spennende bilde som trer fram om et yrende liv i midten av Sunndal til faste tider i året. Og hvor bønder slik som handelsmannen på Hoven fikk anledning til å slå seg opp og bli rikere enn folk i bygdene rundt. Og kanskje rikest, mannen på Leikvin?